Libro est mortuus

Er det greit å brenne bøker? Eller hefter det noe vederstyggelig bare ved tanken? Er det forskjell på å brenne en allerede død roman og en som er høyst levende? Og hva er egentlig forskjellen på en død og en levende roman?

Jeg skal til Lillehammer litteraturfestival om noen dager. I vesken har jeg et spesialskrevet requiem som jeg skal fremføre foran en skulptur laget av makuleringsklare bøker.

Litt kjøtt: Når en bok blir gammel, det vil si omtrent fire-fem år, uten å ha solgt noe særlig, slik skjebnen er for de fleste norske romaner, skjer det at forlaget ikke lenger har økonomi til å sitte og ruge på restopplaget. Det koster penger, og en roman er stort sett ferskvare. Årene går, nye titler kommer til, kanskje i store opplag, og den lille, uselgelige boken blir stadig dyttet frem og tilbake der på lageret og opptar plass det ikke er noen vits for forlaget å betale for, når boken ikke har betalt seg selv.

På dette stadiet får forfatteren tilbud om å kjøpe eller få restopplaget; det kan dreie seg om alt fra hundre til flere hundre bøker. De som ikke blir kjøpt/hentet havner i makuleringsmaskin. Eller hva det nå er de bruker; kanskje til resirkulering, hva vet jeg. Det heter i alle fall makulering. For forlaget handler det om økonomi, for forfatteren handler det om … økonomi, men også noe mer.

Som forfatter tillater jeg meg å fjerne meg fra forlagsøkonomi, og se for meg min egen roman som skal makuleres. Jada, den er ferskvare som har begynt å mygle. Jada, den selger ikke annet enn en og annen som blir klikket hjem fra nettbokhandelen. Men for meg – for meg – handler det om verket mitt. Mitt hjerteblod. Det jeg har slitt og mistet nattesøvnen for. Det jeg har gjort mitt ypperste for, det beste jeg kunne akkurat da den ble skrevet. Det handler om at de årene jeg jobbet med verket, fikk jeg ikke noen lønn. I ytterste konsekvens – og tatt ut av kontekst – er det derfor lønnen min som går i makuleringsovnen. Av og til ser jeg for meg at man likegjerne kunne omformet bøkene i cash, vitfet dem foran meg, for så å sette fyr på dem.

Det går dypere enn det også: Dette er verket mitt. Det jeg har skrevet, det kanskje du eller du ville ha lest og som ville ha truffet deg – om du hadde visst om det. Det skal dø. Ikke finnes mer hos bokhandlerne, ikke finnes mer på nett. Borte vekk, som gårsdagens sol. Forskjellen er bare at den aldri kommer tilbake, borte for evig og alltid.

Libro est mortuus.

For verden er selvsagt ikke dette et tap; hele kloden går videre som om ingenting har skjedd, romanen er bare et lite korn i tiden, som ikke fikk betydning for andre enn de som leste den og likte eller hatet den. Men, Herregud, klart verden går videre. Det finnes andre ting i der ute som betyr så uendelig mye mer, som gjør oss hudløse på en annen måte enn om en roman forsvinner fra jordens overflate. For i bunn og grunn betyr ikke kunst noe som helst.

Likevel. Verket mitt skal makuleres. Om det hadde blitt solgt ut fra forlaget, og ikke trykket opp igjen, hadde det vært lettere å bære. Og skal de resterende bøkene utraderes, ønsker jeg å stikke flammen inntil selv. Jeg vil være den som utfører dødsdommen. Derfor vil jeg brenne en bok, bare for å ha gjort det, en symboltung handling, med konnotasjoner som er ganske grusomme, også historisk sett.

Det får jeg ikke.

Fra og med tirsdag er det litteraturfestival på Lillehammer. Onsdag skal det avdekkes en skulptur laget av makuleringsklare bøker – altså bøker som er dømt til døden. Skulpturen skal stå ute i vind, sol og regn, og vil etter festivalen destrueres. Denne skulpturen er kunst laget av kunst, et siste åndedrag før den for alltid blir borte.

I den anledning er jeg blitt bedt om å skrive og fremføre et requiem. Jeg skal holde dødsmesse over bøker som er døde, som tar sitt site åndedrag i et kunstverk som er helt nytt, men også døende. Det skal gjøres med patos, høystemt språk og latinske overtoner. Så jeg ikler meg helsort, hatt med slør, og fremfører mitt requiem med så mye respekt og høystemthet jeg i stand til. Slik skal jeg ta farvel både med mitt eget verk og andre forfatteres.

Liber mortua est, vivat libri.

Boken er død, leve boken.

GULLBOKEN 2012

Da, folkens, er det bare å gjøre følgende: Finn frem krystallglassene for anledningen, fyll dem med den beste rødvinen du har. For i kveld, mine damer og herrer, er det igjen tid for Gullboken. Bokbransjens egen kveld for kåring av de vakreste, de beste og de mest banebrytende bøkene som er utgitt det siste året.

Jeg minner om kategoriene:

Årets skjønnlitterære roman

Årets fantasy

Årets krim

Årets diktsamling

Årets sakprosa

Årets barnebok

Årets ungdomsbok

Årets serieroman

Årets oversetter

Årets illustratør

Årets debutant

Og selvfølgelig: Æresprisen for lang og tro tjeneste i litteraturens tegn

Konferiansierer i år er Beate Grimsrud og Lars Mytting. Etter lekkasjer i pressen vet vi at de har noe helt eksepsjonelt på gang, både hva bekledning og presentasjon angår. Samme lekkasjer har også kunne fortelle oss noe det knytter seg stor spenning til, nemlig pauseinnslaget. Vi vet jo alle at Karl Ove Knausgårs Min Kamp-bøker er gjort om til en kortforestilling som har urpremiere i kveld, med en figurteatertrupp sammensatt av norges beste dukkespillere.

Den røde løperen er allerede rullet ut, nå er det bare en time til NRK starter sendingene fra Litteraturhuset.

Bokhandlere, forfattere og forleggere har fortalt med entusiasme om hvordan den generelle litteraturinteressen har økt etter at Gullboken startet sin første prisutdeling for åtte år siden. Seerantallet har økt jevnt og trutt hvert år, så får vi heller tilgi at det blir mye show ut av det. Det viktigste er at bransjen får viste frem de nominerte, og selvfølgelig vinnerne. Og at vi får en unnskyldning til å ta på oss det peneste vi har og feire hverandre og litteraturen.

Det er bare å benke seg, folkens: Jeg er offline til i morgen. Drosjen står og venter der ute, stilettene er på føttene, og kjolen … hemmelighet. Men den er lekker.

Førsteutkast ferdig. Antiklimaks og firkantpust.

Førsteutkast ferdig. Det er en liten milepæl. Haha! For et understatement! Det er en stor milepæl i rekken av milepæler fra idé til ferdig roman. Man skriver, svetter hjerteblod, får tennisalbuer og synsforstyrrelser. Og selv om jeg vet veldig godt hvor jeg skal, kommer siste punktum som en stille overraskelse. Det er som å løpe i full fart mot juvet, bråstoppe, stå og vippe et øyeblikk, uvisst om jeg klarer å ta meg inn eller vil falle i døden. Så tar jeg den ene skrittet bakover som redder livet, og jeg puster i firkant. Jeg forventer gledeshylet, superbrølet, den enorme lettelsen. Alt jeg sitter igjen med er et ovstort antiklimaks.

Merkelige greier.

Men før redaktøren kan få manus, må jeg gå gjennom det, avsnitt for avsnitt, setning for setning. Selv om jeg vet at jeg er totalt blind for alle de innvendingene jeg vet redaktøren min vil komme med. Jeg kan til og med ane hva det handler om, likevel klarer jeg ikke å finne de riktige brillene. Jeg er rett og slett ikke den forfatteren som skriver en fiks ferdig bok. Det er det i grunnen få som er.

Jeg merker meg at det er fler og fler som tenker at de like godt kan gi ut bøker på eget forlag når de er blitt refusert mange nok ganger. Ebok-situasjonen gjør at man kan bare skrive, siden legge ut for salg, for eksempel på Amazon. Ikke at det er noe galt i det, sånn i utgangspunktet. Men. Jeg frykter for litteraturens kår i en slik virkelighet. For foredlingen av språket, av romanen, forfatterutviklingen, refleksjonen, nyvinningene. Noen vil si at utvalget av norske romaner på ebok er dårlig – en sannhet med voldsomme modifikasjoner. At «hvem som helst» kan legge ut en roman for salg, som ikke har vært gjennom en kvalitetsprosess sammen med kompetente aktører, reder derfor grunnen for et utall romaner der leseren ikke aner hvilke arbeider manuskriptet har gjennomgått. Leseren gis altså ingen garantier; de laster ned noe de synes ser ok ut, og kanskje de til og med synes produktet er bra, for det finnes jo en sjanse for at det ene geniet som bare kan skrive og gi ut kvalitet gjør nettopp det, men resten. For uansett hvor mange ganger en forfatter selv går gjennom en tekst, vil det ikke være nok. En tekst trenger andre blikk. Innsikter fra kompetente mennesker som jobber med språk og tekst hver eneste dag.

For å si det rett ut: En roman er stort sett ikke bra – eller bra nok – før den har vært gjennomarbeidet. Gjerne flere ganger. Det holder ikke at en god venn gir stående applaus. En god venn er stort sett en dårlig, inhabil leser, og har ikke den kunnskapen som skal til å for å sette fingeren på det som skurrer. Sånn er det bare.

Jeg leser til stadighet kritikk mot forlagene, at de er sultne rovdyr på jakt etter avanse. Det er sikkert litt sant; et forlag må også tjene penger, som alle andre, levedyktige bedrifter. Men ingen redaktør, ingen forlagssjef, ville drømme om å gi ut en roman som ikke er gjennomarbeidet, og så god som det er mulig å få den. At innkjøpsordningen er en sovepute for de norske forlagene er en myte. Skal man gå statistisk til verks, vil økonomien i gjennomsnittsalget av en vanlig, norsk roman gå omtrent i null, eller svakt pluss; jeg kjenner ikke tallene godt nok. Men store avanser er det ikke snakk om. Det er derfor alle forlag trenger lokomotiv, bestselgere, det er slik de sikrer seg videre drift. Slik, og gjennom nitid arbeide med utvikling av forfatterskap. Stein på stein. Ikke gjennom støtteordninger.

En roman blir altså ikke til i et vakum. Forlagene piner sine forfattere til bristepunktet, dytter dem videre, til nye innsikter, til enda et trinn i den eviglange trappen mot læring av det håndverket skriving faktisk er. Det er slett ikke nok å rive av seg en roman; man må være villig til å lytte, til å lære. I den prosessen jeg er i nå, har jeg lært at jeg ikke tidligere har hatt i nærheten av så gode hjelpere som jeg har nå. Jeg hadde nådd et punkt der jeg ikke kom særlig videre, stanget hodet i veggen, mislyktes i å se hvor det buttet. Så møtte jeg min nåværende redaktør. Hun pusher meg. På finurlig vis klarer hun å åpne meg opp for mitt eget inkompetansenivå, og å ta det hele et stort skritt videre. Hun hjelper meg til å bli den beste forfatteren jeg kan være i øyeblikket, pluss litt til. For at du, leseren, skal få en leseropplevelse som stikker dypere enn bare det å lese en “god bok”. Du må gjerne se på dette innlegget som en ode til alle redaktører i landet, som jobber knallhardt for norsk litteratur. Hver eneste dag.

Så sitter jeg her da. Med dette antiklimakset inni meg. Har fått tilbakemelding fra min hjelper, min støtte og min ivrigste heier. Det må synke inn, internaliseres.

De siste fem månedene har jeg levd i et klaustrofobisk miljø på et av våre gamle leprahospital. Jeg har pådratt meg sympatilepra i forsøket på å skildre de ufattelige forholdene, stigmaet, utestengelsen fra resten av samfunnet, med denne ene, altoverskyggende lidelsen som følgesvenn døgnet rundt. Jeg trenger en pause. Det gjør jeg på denne måten:

Veldig god bok – anbefales! – sjokolademuffins og melon. Uslåelig kombo.

Om noen dager må jeg tilbake til det stinkende, hermetiske og voldsomme miljøet, og tro bare ikke at jeg kommer ut i verden igjen før langt ut på høsten. Da er mye gjort. Og det vil bli klart om jeg har lykkes i forsettet om å bli en bedre forfatter.

Stay tuned, som det heter.

Fra hjertet – fullstendig ufiltrert

«Det er vi som vinner.»

Det er noe bibelsk over det; kjærligheten overvinner alt. Det var også noe bibelsk over det enorme folkehavet som stod i striregnet med roser vaiende, nikkende over hetter og paraplyer. Det var vakkert, det var stort og nært, det var du og jeg.

Vi. Sammen.

Jeg var der ikke mot Breivik, jeg var der for oss. Det finnes ikke svulstig, det er bare sant.

Jeg har sittet alene og fulgt rettssaken fra første dag, jeg klarer ikke annet. Frustrasjonen vokser idet jeg får formidlet det som skjer gjennom andres øyne, andres ord, andres betraktninger. Det føles så ensomt. Det som har eksistert som et liten, vondt punkt et eller annet sted i kroppen, som enten ligger som en svak uro i hele meg eller som plutselig og uforvarende gjør meg trist, får meg til å gråte eller gå inn i meg selv for å finne årsaken, har den siste tiden vokst seg større seg for hver dag. Den er svart, vond og fæl og inneholder alt fra det første nyhetsbildet i VG den 22. juli, som viste en dyreforretning med et knust vindu og jeg tenkte: «Åh, ikke verre,» til dagen da to kvinner opprettet en Facebookside med oppfordring om å synge Barn av regnbuen i dag klokken 12.

Da gikk det hull på det som fantes i meg, og alt mellom 22. juli 2011 og 24. april 2012 tøt ut. Ikke at jeg ikke har grått før, det har jeg gjort til gangs. Men nå.

Jeg gråt da jeg snakket med en venninne i morges, forsøkte å forklare at jeg reflekterer over hvorfor jeg gråter så mye, hvorfor jeg er så ufattelig lei meg; jeg som ikke har mistet noen, jeg som ikke var verken i Regjeringskvartalet eller på Utøya. Har jeg lov til det, liksom.

Jeg gråt da jeg litt senere kjøpte roser og ekspeditøren spurte om han skulle pakke dem inn. Han skjønte hva jeg skulle med det samme jeg ristet på hodet, og han sa at jeg skulle få alt sammen for tohundre kroner.

Jeg gråt da jeg satt på toget på vei inn til byen og overhørte samtaler mellom mennesker som skulle inn i samme ærend. Et usynlig fellesskap.

Jeg gråt da jeg traff venninner i byen.

Jeg gråt elver da Trond Henry Blattmann, som mistet sønnen sin på Utøya, snakket om hvor det varmet at vi ikke har glemt, hvor mye støtte han og andre skadde og etterlatte finner i kjærligheten fra det norske folk. Jeg har så dyp respekt for denne mannen, som er i sin livs krise, som har mistet det mest umistelige, og likevel snakker til førtitusen mennesker med kraft og overbevisning.

Jeg gråt da Eskil Pedersen sa noe av det samme, og tilføyde at hvis dette er svaret på hevn, er han for hevn.

Herregud som jeg gråt da vi sang Barn av regnbuen.

«Det er vi som vinner,» sa Lillebjørn Nilsen da han tok av seg hatten. Han sa det ikke bare til oss fremmøtte, ikke bare til Eskil Pedersen og Trond Henry Blattmann; han sa det til en hel verden. I det øyeblikket forenet han hele kloden i kampen mot terror, for samhold, toleranse, kjærlighet og demokrati.

Jeg hadde nemlig tenkt tanken før jeg dro. Tenk om. Tenk om Breivik snakker sant, tenk om det faktisk finnes andre celler, klare til å slå til når man minst venter det. Er ikke da et folkehav på Youngstorget like perfekt som mål, som selve markeringen er et perfekt bilde på hvordan vi ønsker å bekjempe det onde?

Nettopp. Terror er ment å nære oppunder frykten. Den skal gjøre oss engstelige, redde, den skal fylle oss med frykt og hat som skal vokse til vi ser oss nødt til å lytte til det terroren presumptivt skal fortelle oss. Vi skal frykte. En totalt mislykket strategi: Det fantes ikke frykt på Youngstorget i dag. Det fantes bare unison, altomfattende kjærlighet.

Det var deg og meg. Vi.

En masse av individer som i selve livet er ulik meg, har andre meninger, livssyn og som jeg normalt ikke ville hatt noe til felles med. Den lille kimen av frykt var borte, vi stod skulder ved våt skulder og sang en sang vi alle har felles, vi alle har vårt eget forhold til, vi alle kjenner. Ikke mot terror eller mot Breivik. Men for kjærlighet, for mot, for veien videre, for å heles.

Jeg blir litt mindre misantrop i dag, jeg får tilbake troen på mennesket, på samarbeid. Jeg vet og forstår at vi skal komme oss gjennom dette sammen. Som enkeltindivid føler jeg meg styrket, som samfunn er vi det i enda større grad.

Vær så god, verden; sånn ser hevn ut:

Meme meg her og der

Jeg synes jo det er morsomt med memer. Barnslig og prokrastinerende, og kjempeartig. Har kopiert fra Avil, som har kopiert fra Ida, som har det fra Hjartesmil, som … Det er liksom det som er greia.

Here goes:

1. Hvor gammel er du om fem år? Det er det med memer; man må være ærlig. Det gidder jeg ikke når det gjelder akkurat alder. *tynn stemme*
   
2. Hvem var du minst to timer rundt i dag? Ingen. Mutt putt alene i skrivestuen. Sønnen tåler meg bare i små doser, mannen er ikke hjemme.
3. Hvor lang er du? Utenpå: 1,67. Inni: 1,75. Ikke spør.
4. Hvilken var den forrige filmen du så? Titanic.
5. Hvem ringte du sist? Sønnen. «Kos deg.»
6. Hvem ringte deg sist? Mannen.
7. Hva stod på den forrige sms’en du fikk? Ung og pen er du da enda, og han du har er bedre enn en slakter J. (!)
8. Foretrekker du å ringe eller sende sms? Sende sms. Nei, snakke. Nei, sende sms. Kommer an på.
9. Er dine foreldre gifte eller skilte? Skilt.
10. Når så du mammaen din sist? Altfor lenge siden; hun bor i Bergen.
11. Hvilken farge har du på øynene? En pastisj av brun, grønn og gul. Jeg kaller det kloakk.
12. Når våknet du i dag? Klokken kvart over elleve, da VG-gutten ringte på. Jeg kjøper ALLTID avis av ham, selv om jeg forakter VG. VG-gutten er den søteste i verden, han selger avisen uansett vær og vind, stamina, har han. Og jeg fikk dårlig samvittighet av ikke å gidde å stå opp.
13. Hvilken er din favorittjulesang? Jeg liker ikke julesanger, men jeg hører gjerne på gregoriansk musikk i høytiden.
14. Hvilken er ditt favorittsted? Roma. Nei, Berlin. Nei, Kreta. Nei, Roma. Åååå!
15. Hvilket sted likar du minst? Har vel ingen sånne. Jo, forresten: Kjøpesenteret Nordby på svenskegrensen.
16. Hvor tror du at du er om ti år? I en bambushytte i et varmt land som ikke er truet av stigende havnivå. Der lever jeg halve året, skriver romaner og spiser papaya.
17. Hva skremte deg mest om natten som liten? Å bli bortført av UFO. Samtidig var det det jeg ønsket meg aller mest.
18. Hva fikk deg til å le hardt sist? Det egner seg ikke på trykk.
19. Hvor stor er sengen din? Diger, men ikke stor nok. Når mannen min sover, tror han at han er en propell.
20. Har du stasjonær eller bærbar datamaskin? Begge deler: MacBook og iMac. <3
21. Sover du med eller uten klær? Med hvis jeg er alene, uten hvis jeg ikke er.
22. Hvor mange puter sover du med i senga? Så mange som mulig.
23. Hvor mange land har du budd i? Har gått ut av tellingen, men i alle fall fem.
24. Hvor har du bodd? I verden.
25. Liker du sko, sokker eller barføtt? Hva er dette for et spørsmål? Jeg får sitere noe en venninne mener er meg: «I can do anything with the right shoes.« Så sko. Pene.
26. Er du sosial? Jeg tror egentlig det, selv om jeg stort sett er alene.
27. Hvilken er din favorittis? Det italienske, selvfølgelig. Som om det var noe å lure på.
28. Hva er din favorittdessert? Varm bringebærsaus med vaniljeis. Eller var det omvendt?
29. Liker du kinamat? Bare på Dinner i Oslo.
30. Liker du kaffe? Uten kaffe går livet i stykker.
31. Hva drikker du til frokost? Appelsinjuice og te.
32. Sover du på noen spesiell måte? Det aner jeg ikke.
33. Kan du spille poker? Ja. Jeg lærte å ikke ha pokerfjes av min mor. En gang hun hadde en knallhånd, sa hun, med ufattelig dårlig skjult vinnertryne: «Eg settar hele potten!» Alle kastet seg.
34. Liker du å kose? Ja.
35. Er du et avhengighetsmenneske? Det er godt mulig, men jeg er også et måteholdsmenneske. Side om side.
36. Kjenner du noen med samme bursdag som deg? Faktisk ikke.
37. Vil du ha barn? Har to egne, to bonus. Holder i massevis.
38. Kan du noen andre språk enn norsk? Italiensk og engelsk, og noen fomlende andre.
39. Har du noen gang vært i en ambulanse? Nei, men redningshelikopter fra Luftambulansen har hatt den ære å redde livet mitt to ganger.
40. Foretrekker du havet eller et basseng? Havet. Bortsett fra hvis jeg skal lese bøker og sole meg.
41. Hva brukar du helst penger på? Det vanlige som skal til for å overleve, så fest, moro og reiser.
42. Eier du dyre smykker? Neeeeeida.
43. Hva er ditt favorittprogram på tv? Jeg ser nesten ikke TV. Kjøper sesonger når alle andre er ferdige med det. Men Mad Men, True Blood, The Wire. Også Lindmo, da.
44. Kan du rulle med tungen? Ja.
45. Hvem er den morsomste personen du kjenner? Når jeg tenker meg om, kjenner jeg ufattelig mange morsomme mennesker. Ingen nevnt, ingen glemt.
46. Sover du med kosedyr? Nei.
47. Hva har du som ringelyd? Jeg er over ringelyd. Nå er det bare ringring.
48. Har du klesplagg fra du var liten? Ja, et forkle mitt mor sydde til meg da jeg var fem.
49. Hva har du nærmest deg nå som er rødt? Et silkesjal med hvite polkadots.
50. Flørter du mykje? Noen ville si ja, jeg sier nei.
51. Kan du bytte olje på bilen? Hallo? Selvsagt. Jeg kan også skifte dekk og håndtere en spikerpistol. Vi lever i 2012, for søren.
52. Har du fått fartsbot noen gang? Ja, og jeg er ikke stolt.
53. Hvilken var den forrige boken du leste? Hagesang av Åsne Linnestå.
54. Leser du avisen? En haug nettaviser, inklusive italienske og engelske, samt Klassekampen og Aftenposten i postkassen hver morgen.
55. Abonnerer du på noko magasin? Bokvennen.
56. Danser du i bilen? Seff.
57. Hvilken radiostasjon hørte du på sist? Hører altfor lite på radio, må ha stillhet i hverdagen. Men da jeg kjørte bil i går, tunet jeg inn på P3.
58. Hva var det siste du skrev ned på et papir? ”Sving av rett etter Brynstunnellen.”
59. Når var du i kirken sist? Husker ikke, må ha vært sist jeg var i Italia, da MÅ jeg inn i en kirke. OCD, tror jeg.
60. Er du lykkelig? Jeg få sitere en venninne som sa: «Du er den mest positive melankolikeren jeg kjenner.» Tror svaret i grunnen er ja.

Fandens byråkrati!

Det startet som en – det innrømmer jeg –  særdeles flåsete og lite velskreven kommentar på Facebook. Nei, det startet for lenge siden, kanskje så mye som ti år siden, da det gikk opp for meg hva det vil si – økonomisk – å være forfatter.

Jeg elsker å møte nye mennesker, men jeg forsøker å forholde meg til bransjen jeg tilhører, eller noe som ligner. Først og fremst fordi jeg trives med mennesker som brenner for det samme som jeg; litteraturen. Men også fordi folk «der ute» – når jeg svarer på spørsmål om hva jeg driver med, skriver – blir mer intense, forteller at de alltid har ønsket å skrive, og for et spennende liv jeg lever. Jeg tjener vel ganske fett, også, hva?

Hvor kommer denne misoppfatningen fra? Er det forfatterne selv som mystifiserer, eller som ikke våger å innrømme at de ikke tjener noe som helst. Det kan jeg i grunnen forstå, for da faller grunnen til å drive med dette helt bort; man kan ikke forsvare sitt valg av yrke med slike forutsetninger. Verden er ikke skrudd sammen sånn lenger at man kan overleve noen måneder på kneippbrød og nudler.

Jeg har ved flere anledninger her på bloggen laget regnestykker og motargumentert mot «sugerør i statskassa» – kronargumentet til alle som er for kunst, men ikke vil betale for den.

I dag dukket det opp en reportasje i Klassekampen, hvor Anne Enger påpeker at satsingen på kulturfeltet har vokst, at over tre milliarder er pøst inn i systemet, men at ingen vet hvor pengene har tatt veien. Derfor skal det settes ned et utvalg som skal utrede hvor pengene faktisk er blitt av.

EDIT: Men enda verre: Når Anne Enger går ut og sier at det «er alt for mange som blir kunstnere, og dermed også for mange som nyter godt av statens ordninger,» gir hun inntrykk av at alle som vil har mulighet til å bli – og blir – kunstere, og at staten holder liv i dem alle. Dermed forsterker hun inntrykket av at det er for mange kunstere i landet, og at de lever godt på statens regning. Enten lider hun av vrangforestillinger, eller så er hun en inkompetent – og godt lønnet – byråkrat satt til å administrere et felt hun ikke har innsikt i. Som en forfatterkollega av meg sa: «Jeg vil like å se den personen som setter seg ned, skriver, får antatt og gir ut en roman, motivert av at det lukrativt å være forfatter, og at lønnen kommer fra statskassen.»

Settes ned et utvalg.

Det er da jeg blir litt mismodig, og hamrer ned en lite gjennomtenkt kommentar på Facebook, et sosialt medium som tross alt er begrenset til de jeg er venner med.

Jeg skal gjenta litt hva det vil si å skrive en roman.

Det krever enormt mye arbeid, på mange plan. Det tar  et år, minst, for de fleste forfattere tar det to eller mer. Verken forfatter eller forlag har noe ønske om å gi ut ræl; en roman skal ha godt kompositorisk og språklig innhold. Dette tjener en forfatter rundt 100 000 – hundretusen – kroner på. Vel vitende om at det sitter byråkrater fordelt på et utall kulturfelt og tjener en god årslønn på arbeidet vi gjør. Det er bra, for det er ikke spesielt lukrativt i noen deler av kulturbransjen. Bokhandlere, designere, pr-folk, journalister, redaktører; veien fra idé til ferdig roman og formidlingen av den, går gjennom mange ledd og hender. Igjen: vel og bra. De fleste av dem gjør en ufattelig bra jobb.

Likevel sniker det seg inn: Forfatteren er råvareleverandør. Og antagelig den som arbeider mest, tjener minst og har mest å tape. For det er jo bare å se det i øynene: Forfattere blir vurdert og veid fra første linje. Redaktøren vurderer, så vurderer anmeldere, så kommer leseren. En kontinuerlig skrutinering som ikke kan legges bort noe sted, for det er bare forfatteren som kan gjøre noe med det.

Kort sagt: Veien er lang, kronglete, sådd med miner og torner.

Da blir det uggent, for ikke å si provoserende, å lese at enda mer penger skal legges i byråkratiet rundt kunsten.

Det er kjensgjerning at de fleste forfattere slett ikke kan leve av bøkene de skriver. Dette vet alle forfattere, men av en eller annen grunn råder troen der ute, på at forfattere sitter godt i det. Så snart en bok er gitt ut ruller pengene inn, og det faen ingen menneskerett å være forfatter hvis du klager.

Det siste er behørig kommentert tidligere, så den lar jeg ligge.

Så hva vil jeg?

Først og fremst gjentar jeg at uten kunst vil sivilisasjonen forvitre, og vi degenereres som individer. Dette har jeg også snakket om til kjedsommelighet, så jeg skal ikke gjenta meg her.

Vil jeg ha mer penger? Hvem vil ikke det.

Nei; mine krav er beskjedne, sett i sosialøkonomisk perspektiv. Jeg ønsker for eksempel at forfattere, basert på produksjon, skal kunne tjene noen skarve pensjonspoeng for hver enkelt roman, eventuelt også for tiden det har tatt å skrive den. Tidene forandrer seg, det blir stadig viktigere å tjene nok pensjonspoeng for å kunne overleve på et senere stadium i livet. Kanskje en slags sykelønnsordning, også det basert på produksjon? Det ville være for peanøtter å regne, uansett hvilken belønningsmodell man ville velge. Men viktig for den utøvende kunstneren. Dette er bare tanker, og de hører muligens hjemme i et annet fora.

Og skal det først nedsettes et utvalg, så nedsett et som undersøker hvordan byråkratiet rundt kunsten kan effektiviseres, sett i proppen og la overskuddet gå tilbake til de utøvende kunstnerne, gjerne i form av flere stipend.

For eksempel.

Degenerert forfatter med stamina

Den største tabben jeg har gjort hittil i dag, var å se meg i speilet. Som regel steller jeg meg og pusser tenner mens jeg later som jeg ikke har speil på badet. Jeg kunne like gjerne gjort det i mørket, gjerne for å spare strøm, men dessverre tenkte jeg ikke så langt.

Følgende ble slått fast, ikke var jeg spesielt kritisk heller:

Å sitte og skrive så intenst som jeg gjør nå, fører til komplett degenerering.

Jeg nevner i fleng: Grå ettervekst, øyebryn fra helvete, tykke, varme ullklær som lager artige, røde flekker på all synlig hud.

Og det er bare begynnelsen.

Når man sitter seksten timer i døgnet foran en skjerm, sitter man gjerne på en stol. Den kan være så myk den bare vil, det hjelper ikke; rumpen blir skvist utover i alle retninger. Den berømte pannekakerumpen. Man (legg merke til den subtile overgangen til generalisering) får den berømte krumryggen, man pådrar seg bokstavarmer, klarer ikke lenger å strekke dem ut; uansett hva jeg gjør henger de der i en nitti graders vinkel. Litt upraktisk når man skal vaske huset, men det gjør jeg så sjelden at det er overkommelig. Smerten må man bare ignorere. Det hvite i øynene er ikke lenger hvitt, men blodrødt. Ved nærmere skrutinering har jeg oppdaget at man har overnaturlig mange blodårer i øyet, og de kan bli tykke. Jeg hadde vunnet overlegent en audition på A Clockwork Orange.

 

Øyeillustrasjon

Det pleier ikke å gjøre noe, jeg lever godt med dette.

Men nå er mannen reist på turné, og jeg brenner inne med å gå i butikken. Barn kommer til å løpe hylende til sine mødre. Kassadamen kommer til å mislykkes i å opprettholde det hyggelige smilet og den sedvanlige hjelpsomheten; varene kommer til å fly gjennom pipemaskinen, som hadde hun fanden i hælene, alt for å få meg kjappest mulig ut av butikken. Tippe lotto kan jeg bare drømme om, liksom. Vin, som jeg akkurat nå fikk veldig lyst på, kan jeg bare glemme; kommer jeg på polet slik, blir jeg kontant, men hyggelig bortvist.

Anne B. Ragde sa en gang, i en reklame for Bokklubben: «Er du klar over hvor dyrt det er å se så billig ut?» Jeg modererer og parafraserer: «Det er drita billig å se så herpet ut.» Gudskjelov, tenker jeg, jeg er ikke akkurat en litterær millionær. (Et fantastisk uttrykk jeg nylig snappet opp på det store internettet.)

Men treningssenteret gir jeg ikke opp.

Det hjelper å løfte jern. Da kommer de røde flekkene til sin rett. Håret strammes opp i hestehale, så skjuler jeg den grelle etterveksten. Og pannekakerumpen får seg et lite løft. En hyggelig bieffekt er at jeg for en stakket stund føler meg rik, mektig og lekker. Med den gode følelsen i kroppen kan jeg loffe tilbake til skrivestuen, sette meg på den myke stolen min og fortsette med det jeg tror blir en god roman. Her nede har jeg dessuten ikke speil, om man ser bort fra en fantastisk stor skjerm og en skje som har ligget her så lenge at jeg ikke lenger husker hva jeg brukte den til.

For om forfattere flest ikke er rike, har de noe som kanskje betyr mer i lengden.

Stamina.

Requiem for en roman.

Så er reisen over for «Løgnere.»

Denne romanen som kostet så mye hjerteblod. Denne historien som er en hommage til min alkoholiserte far som ikke bare var det, men også et menneske. Et menneske jeg brukte litteraturen til å utforske, siden det var for sent å gjøre det på ordentlig.

Romanen har vært der ute i verden i snart fire år, nå er det bare hundre eksemplarer igjen, og det vil ikke bli trykket nye.

Den forsvinner etter hvert fra bokhandlere, nettbokhandlerne, lagere. Kanskje vil noen havne i antikvariater, støve ned sammen med andre hjertebarn.

Alt som blir igjen er en liten bevegelse i tiden, som sakte viskes ut for å bli helt borte.

 

RIP, fine, fine boken min.

Når en selv blir en litterær karakter

Debatten rundt Karl Ove Knausgård og hans enorme verk, Min Kamp, har foreløpig lagt seg til i smulere farvann, og jeg bruker lang tid på å lese den siste boken. La meg bare gjenta det jeg har sagt til kjedsommelighet tidligere: Denne mannen har med Min Kamp-serien skrevet stor, norsk litteraturhistorie. Hva det må ha kostet av krefter bare å skrive verket. Jeg tør ikke engang tenke på hva det har kostet emosjonelt.

Jeg har vært en av dem som har gått ut med høy sigarføring og slengt med leppa om at det han gjør er helt i orden, rent litterært sett. Uansett hvordan man ser på det; en roman med to stive permer er per definisjon fiksjon, uansett hvor mye forfatteren forfekter at det er biografisk og sant. For hvem fanken husker hva som stod på en huskeliste i nittensyttifem eller hvilke tanker som føk gjennom hodet mens man stod på kjøkkenet i en fremmed leilighet i en barnebursdag? Det den private opplevelsen av enkelthendelser som skal formidles. Det er indifferent om mannen i kiosken var pen eller stygg, snill eller slem, i egne øyne; det er hva forfatteren så og opplevde som er kjernen i det som blir skrevet. Det andre er staffasje.

Vi har alle rett til å være vår egen del av vår egen historie, og dermed farge vår egen historie med våre egne oppfatninger og følelsesregister. I så måte kan man vel si at forfatteren på et vis blir sannhetsvitnet i sin versjon av historien, fordi det ligger så mye makt i det skrevne ord. Og særlig ord som bli så hausset opp som Knausgårds verk er blitt.

Og mitt forsvar av det han har gjort er nå blitt egen erfaring.

Jeg er nemlig blitt til en karakter i en novelle. Alt jeg gjorde i løpet av to-tre dager, alt jeg sa, bevegelser og ting som beskriver meg som person, observert av en annen forfatter, er blitt til bevegelser og ord i en annens tekst. Det var veldig vanskelig å ta et skritt tilbake for å vurdere objektivt en tekst, hvor de bevegelsene jeg selv gjorde for noen dager siden, som fortsatt sitter friskt i minne, er blitt flyttet fra verden og ned i en lukket tekst. Jeg måtte prøve noen ganger før jeg klarte det.

Novellen var ikke så verst. Og jeg kjente at jeg nå med rette kunne si at all tekst er fiksjon, selv om man gjenfinner seg selv. Eller ser seg selv karikert på en måte som slettes ikke er positiv. Kanskje, bare kanskje, ville det vært annerledes om det var blitt brettet ytterligere ut, om forfatteren hadde vært norsk og som solgte hundre tusen eks av bøkene sine? Jeg sier kanskje, fordi jeg fortsatt sitter med minnet om hvor mange ganger jeg måtte si til meg selv: Jamen, det er ikke meg, det er ikke meg. Men jeg tror ikke det, antagelig fordi jeg er forfatter selv og vet hva det vil si å skrive en litterær tekst. For alle henter vi ting fra oss selv, vårt tankesett, vår moral, vår opplevelse av enkelthendelser, situasjoner og følelserutbrudd.

Men så.

Så fant jeg igjen en av mine egne statusoppdateringer fra Facebook en dag tidligere som en integrert del i teksten. Altså: ikke noe som den litterære figuren «meg» sa, men rett og slett klipp og lim og forandre et ord eller to.

Det kjente jeg at jeg virkelig ikke satte pris på.

En forfattervenninne av meg sier at hun er forsiktig med hva hun skriver på nett, det kommer ikke noen freebies fra henne.

Nå forstår jeg hva hun mener.

Så. Å bli en litterærer karakter, om enn usympatisk: Greit nok.

Å se mine oppdateringer fra Facebook gli inn i litteraturen: Ikke så greit.

Er det frekt? Ja.

Er det overraskende? Ja.

Er det ulovlig? Nei.

Vi forfattere stjeler etter sigende som ravner.

Noe har man da lært, etter ti år i faget (Tiårs-jubileum – yaay).

Så jeg fortsetter, med fornyet styrke, å forsvare det forfattere gjør når de skriver romaner. Når noe, som etter sigende har hendt i virkeligheten, får et nytt liv innenfor en litterær tekst, er det per definisjon fiksjon. Og jeg kjenner at jeg virkelig mener det, helt fra dypet.

Det er samtidig et pre-forsvar av min nye roman, som i disse dager er i ferd med å få nyanser, farger og karakteristika preget av min egen forståelse. Ikke av hvordan det i virkeligheten var.

Skepsiskonferansen Kritisk Masse

Jeg fikk en telefon her om dagen, fra en venninne som var illsint over hvordan kritisk tenkning er blitt en mangelvare når det gjelder omtale av det alternative. Hun hadde to eksempler.

Det ene var fra en reportasje fra TV2, hvor det angivelig spøkte på en Staoil-stasjon. Chipskasser som bare falt – jøje meg – og en linje med oppsatte brusflasker med en baguett på toppen av hver flaske. Innslaget var visstnok totalt blottet for balanse.

Om de ennå hadde hatt en eller annen som sa: «Jaja, det er nok en rakkerstrek fra en morsom sjel,» så kunne jeg svelget irritasjonen, men, NEI. Ingenting, ikke noe kritisk motstykke, bare intervjuer av mennesker som mente at her hadde det spøkt i mange år.

Morgenen etter dette innslaget, satt samme venninne med kaffekoppen og tunet seg en på NRK P1, statskanalen man kan stole på at formidler samfunnets stemmer, med et minimum av kritisk sans. Der var det intervju med en kvinne som alltid hadde hatt en engel med seg. Foreldrene hadde oppdaget dette ganske tidlig, og gitt henne fritt spillerom for utvikling av sitt åndelige perspektiv. Også dette innslaget med total mangel på kritiske spørsmål, kun en varm akseptanse av denne virkelighet.

Jeg holder fast ved at å bruke kritisk tenkning, å være skeptiker, er den nye alternativismen og det alternative, med alle sine fasetter, er den nye religionen.

At TV Norge har funnet sin nisje i programmer som «Åndenes makt» og dess like, er for så vidt greit nok. Programmene er laget relativt spekulativt; rekonstruksjoner blir filmet litt «blurry» for å gi det mest mulig “autentisitet”. Kanskje man går ut i fra at alle forstår at det er en rekonstruksjon og ikke filming av en reell hendelse. At disse filmingene ikke er markert med en helt tydelig merkelapp, er ikke bare tragisk og spekulativt, men veldig uetterrettelig.

Og det slår meg: Det alternative – i et vidt perspektiv – er blitt så mainstream at det ikke reageres lenger. Den kritiske sansen er døyvet ned med dynger av “øyenvitneskildringer”  og selvopplevde, magiske øyeblikk, og man er ikke lenger i stand til å skille fakta fra fantasi.

Jeg er helt tydelig på hva jeg mener om dette, og har også tidligere skrevet om det her.

Skepsiskonferansen Kritisk Masse beskriver det sik: «I løpet av de siste årene har det man med et vidt begrep kan kalle alternativbransjen, fått stadig bedre fotfeste i Norge. Det arrangeres månedlige alternativmesser, TV-kanaler sender programmer som fremmer troen på spøkelser, engler og kornsirklers magiske kraft, Snåsamannens selvbiografier er bestselgere, og flere kjente personer – deriblant profilerte politikere – viser enten direkte eller indirekte at de tror på det overnaturlige. Man kan le av mye av dette, men de antivitenskapelige holdningene er direkte farlige når de fører til at folk satser på alternative terapier i stedet for vitenskapsbasert medisin og avstår fra å vaksinere seg.»

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Jeg kunne sagt det annerledes, basert på egne erfaringer, og det skal jeg. I februar skal det avholdes en konferanse om kritisk tenkning, der jeg er invitert til å holde et foredrag.

17. – 19- februar 2012

(Klikk her for program)

Tittelen Kritisk Masse passer perfekt til det min venninne ringte om, det handler om nettopp dette: Når blir det et kritisk samfunnsproblem at vi ikke bruker logisk tekning eller at vi slutter å stole på vitenskapen? Jeg mener at vi er der allerede, godt illustrert av min vennines poeng. Selv sier arrangørene dette:

«Begrepet kritisk masse er hentet fra fysikken og betegner den minste massen radioaktivt stoff som skal til for å sette i gang en kjernereaksjon. Vi bruker det som en metafor for den mengden kritiske mennesker som skal til for å begrense alternativbevegelsens fremgang og bevirke at en vitenskapelig innstilling til verden blir mer allmenn.»

Jeg håper mange tusen tar turen til denne konferansen, som er åpen for alle.

Reise, skrive, leve

Å reise er alltid et lite eventyr; det skjer så mye i løpet av noen korte timer. Av en eller annen grunn vil jeg alltid skrive om det også. Akkurat i dag handler det om å sette meg selv i skrivemodus, å bli vant til et trekkfullt vindu, sette Mac-en slik at ikke fingrene blir aldeles kalde, komme i flyten, kunne skrive dårlig før det kommer noe bra.

Jeg har alltid elsket Gardermoen, den fineste flyplassen i verden. Jeg har ikke vært på alle, hvem har vel det, men jeg har vært på ganske mange. Gardermoen ruler. I alle fall til i dag.

Når jeg står i køen i sikkerhetskontrollen, tar ut Mac-en av bagen, av med jakke, av med sko, putte i små bokser, er jeg aldri irritert, slik jeg ser mange rundt meg er. Jeg kjenner nemlig kriblingen i magen, forventningen, både til reisen jeg skal ut på, selv om den er kort, men også til å gå inn i bokhandelen rett utenfor sikkerhetskontrollen. I dag hadde jeg tenkt å hanke med meg Linn Ullmann eller Tomas Espedal, eller – jubel – begge to. I det jeg hinker ut av området med en støvlett halvt på, den andre i hånden, er det bråstopp. Bokhandelen! Borte vekk! Pakket inn i papp som en annen fuckings julepresang. Julepresang oppi rumpa! Allerede her trenger jeg krisepsykiatri. Foreløpig har jeg mer enn nok med å samle sammen tingene mine og stoppe den akutte blodproppen. Hulkende kler jeg på meg, pakker ned Mac-en og tenker at jeg har jo kafeen min å trøste meg med. Der det alltid er et bord ledig, der det ikke gjør noe om kaffen er besk, der jeg kan ta frem Moleskin’en og begynne å skrive ned det jeg hadde i hodet før jeg sovnet.

Ikke det heller, nei? Hele jævla området pakket i fargerik papp?! Hva skjer ‘a?!

Jeg ser meg rundt og oppdager butikker, bankområder, favorittdoen – siste skvett før avreise – alt er pakket inn i papp.

Slukkøret labber jeg gjennom tax-freen, for en gangs skyld kjøper jeg bare det jeg trenger, bare det er nok til å skjønne hvor skrøpelig sinnet mitt er blitt. Tusler nedover mot gaten min, det er jo en pitteliten bokhandel der, men der er utvalget skralt. Og det er jo en liten kafé der, men bordene er små og runde, og når kaffekoppen står der, finnes det ikke plass til notatboken min.

Jeg setter meg, skal til å ringe min fine venninne, som alltid er klar til å høre på mine utgytelser. Det er da jeg legger merke til det, sånn ordentlig. For fjerde gang blir noen ropt opp for å innfinne seg ved gaten med det samme, da den stenger. Og det slår meg; alltid menn. Det som blir ropt opp, blir det fordi de har sjekket inn bagasje. Da er det jo bedre å rope til seg vedkommende, med stadig stigende irritasjon, enn å måtte holde igjen flyet, tømme det for vedkommendes bagasje. Hva er det med disse mennene, som sjekker inn, minst en halv time før avgang, som ikke klarer å pitle seg til gaten tidsnok? Jeg bare lurer.

Jeg diskuterer  dette med min telefoniske navlestreng der jeg sitter, med altfor mye tid. Jeg skulle jo bruke den på bokshopping og skriving, nå er jeg bare traumatisert.

Vel ombord på flyet er det en dame som spør om plassbytte; hun vil så gjerne sitte ved siden av sønnen sin på flyturen. Klart hun skal få sitte ved siden av barnet sitt, man er da human, selv om ens indre er i opprør. Jeg sørger tross alt for å sjekke inn på nettet et døgn før avreise, sånn at jeg er sikret plass 8D. Hva får jeg i retur? En fyllik som lukter forferdelig og hoster opprørende fra han setter seg i Oslo til han reiser seg i Stockholm, etter å ha helt i seg tre øl. Jeg legger til at dette er et morgenfly.

The irony. Datteren min har rett: Det der karmagreiene funker bare ikke.

Vel fremme ante jeg ikke at Arlanda hadde Charles De Gaulle-dimensjoner. Jeg får beskjed om at jeg må ta shuttle-buss fra terminal 5 til terminal 3. «Kan du være så snill å si ifra når vi er ved terminal 3?» spør jeg bussjåføren. Jada, ingen problem. Bortsett fra at mellom terminal 5 og 4 byttes bussjåføren, og det tar en holdeplass før jeg, nervøs, går frem for å forhøre meg om det samme til den nye sjåføren. Han svarer at terminal 3 var forrige stopp. Jeg biter hull i huden over knokene og spør tynt hva jeg nå gjør.

«Ni får åka ett varv till,» svarer han.

Varv oppi rumpa!

Omsider sitter jeg i det lille propellflyet, det som jeg har grudd meg sånn til å fly, bare for å oppdage litt senere at jeg våkner med trynet godt gnidd utover vinduet, siklet har jeg også, og er i ferd med å taxe innover på flyplassen i Visby. Har jeg bare kokettert? Er jeg ikke redd for å fly? Litt fælen blir jeg jo, når jeg oppdager at jeg kanskje ikke har flyskrekk likevel.

Etter en del om og men, hvor jeg ventet og ventet på drosje, spør til slutt Mr. Jones om jeg vil dele taxi. Fine mannen. Jeg kommer meg frem til Baltic Centre for Writers and translators, og innstallerer meg. Det er sent, mørkt, men jeg er vel fremme. Etter atter en meget innholdsrik tur:

Det skal også sies at jeg har sovet i mer enn tolv strake timer. Vekkerklokke? What? Kirkeklokker rett ved vinduet? I dunno. Dette er i alle fall den stunning utsikten jeg våknet til:

Nå har jeg skrevet meg varm. Det må jo nevnes at jeg faktisk fikk jobbet en del på flyet i går, med genserhalsen helt oppunder øyebrynene og nesemuskelen lukket. Utrolig hva man får til når man må. Biografien til Kari ble utdypet, og plutselig er det så mye som står klart for meg. Kari, sa du? Ja. Kjedelig navn, kanskje, men hun er ikke funnet opp, hun har levd på ordentlig. Mer røper jeg ikke, nå skal det skrives. Redaktrisen min venter. Verdens fineste, hun også. Jeg har vunnet i lotto på redaktørfronten, både på ungdom og voksen. Bare så det er sagt. For bøker blir ikke til i et vakum. Uten gode redaktører er det vanskelig å bli den beste forfatteren man kan være. Men nå skulle jeg ikke prate meg over i et nytt tema, jeg skal skrive.

Hej så lenge.

Fremtidsportalen

Forfattere flest holder kortene tett til brystet når det kommer til pågående prosjekter. Av mange grunner. Jeg er også en slik. Jeg har et prosjekt som er hemmelig, som jeg ikke vil si noe om her ute i verden før jeg vet at jeg klarer å skrive det ferdig, men som jeg likevel tror kanskje kan se dagens lys i romans form allerede kommende høst.

Så har jeg dette andre prosjektet, som også er litt hemmelig, men som likevel er så langt fremskredent at jeg kan røpe litt likevel.

Det hemmelighemmelige prosjektet er en historisk roman for voksne.

Det andre er en ny roman for barn/ungdom.

Det er kanskje ikke stuerent å si det, men å skrive for barn og unge er en velsignelse. Ikke fordi det er så mye lettere rent språklig – kanskje tvert i mot. Men fordi jeg kan gå inn i romanen på dens premisser, og vite at leserne villig følger meg inn. Uten å begynne å gnåle om troverdighet. Barn og unge er kule lesere; de tar det de leser på alvor, og leser boken for det den er. Ikke for hva den kunne eller burde ha vært.

På den måten har jeg kunnet gjøre noe jeg har ønsket meg hele livet.

Skrive en science fiction.

Oh, yes.

Det er en fremtidsdystopi mettet med handling og – håper jeg – cliffhangere som skal få leseren til å bla videre. Redaktøren min sa at hun mest av alt ville bla seg ned til slutten fordi hun ikke holdt ut spenningen. Redaktøren min er verdens fineste. Hun er i stand til å lese som et ungt menneske. Der er vi veldig like.

Det som blir problematisert i denne romanen er hvordan planeten vår kommer til å se ut om vi ikke tar noen grep. NÅ! Derfor var det veldig talende å lese om klimakonferansen i Durban, der verdensledere ikke gadd å komme, der delegater dro på safari i stedet for å være på klimamøter og der Kyotoavtalen ble utsatt enda en gang.

Hvor er den politiske viljen? Hva er det vi holder på med?

Jeg skulle ønske Jens klasket en halv billion fra oljefondet på bordet og bare dikterte utbygging av kollektivtrafikk (slutt med kuking med kjøreledninger som faller ned!), uten å høre på røstene som skrek om inflasjonen.

Jeg skulle ønske Jens gikk ut i en ekstraordinær TV-tale i morgen og forlangte at fra og med mandag skulle biler med bilskilt som endte på oddetall kun få kjøre rundt mandag-onsdag-fredag, mens de med partall fikk tirsdag, torsdag og lørdag.

I stedet driver han og sier hvor positivt det er at man snakker sammen. Forskere skal de neste 20 årene forske på hvordan man kan finne opp CO2-spisere. Herrejemini.

Ettertiden vil spørre seg selv hva i alle dager som hendte her, hvorfor ikke den politiske handlekraften ikke var sterkere. Hva vi tenkte. Hvorfor vi ikke reiste oss i en global protest mot manglende handlekraft.

De vil også ihendeha svarene. Økonomi. Markedsliberalisme. Jeg hadde nær sagt imperialisme. Og menneskets fantastiske evne til å fortrenge det vi vet er morgendagen, om ikke vi tar rev i seilene. Likevel står vi der, på kanten av avgrunnen, og lurer på om vi skal ta stiften eller bomben ned i den.

I fremtiden blir min hovedperson, Lars Vega, stilt disse spørsmålene av dem som sitter igjen på en ødelagt, kald og dyster planet.

Jepp, han har reist i tid. I fremtiden soser han seg selvsagt inn i umulige situasjoner og ufattelige valg. Alt mens han vet at hvis han noen gang kommer tilbake til sin egen tid (altså vår tid), er det ingenting han kan gjøre for å snu utviklingen.

Tung bør på unge skuldre.

Vi som skriver for barn og unge skriver også for morgensdagens ledere. Selv om denne romanen er handlingsdrevet, der apokalypsen allerede er et tilbakelagt stadium og det er andre problemer som dukker opp, ønsker jeg at underteksten skal slå luften ut av mine lesere. Jeg vil at de skal bli forbanna. Jeg ønsker at de skal vokse seg baller av stål, så de kan ta de grepene som trengs, mens jeg håper med alt jeg har at det ikke er for sent.

I research-arbeidet med denne boken har jeg snakket med flere klimaforskere. En av dem sa: «Gjennom denne klodens historie, har klimaet de siste 40-50.000 årene vært de mest gunstige for menneskeheten. Også gjør vi alt vi kan for å ødelegge for oss selv.»

Nemlig.

Litteratur kan flytte fjell. Kanskje ikke denne romanen rikker småstein engang, men dette er mitt lille, ydmyke bidrag. Til våre fremtidige ledere.

Intet mindre.

Høyreekstremismen og redselen for fallitt.

Debattklimaet i Norge har vært og er betent etter 22/7. Det er ikke så merkelig. Vi må lære ting på nytt, i en ny virkelighet. Det som skjedde denne julidagen vil prege debatter, samtaler, litteraturen, måten vi uttaler oss på og måten vi forholder oss til hverandre på, i lang tid fremover.

Her om dagen hadde jeg en status-oppdatering på Facebook som handlet om frustrasjonen over å måtte gjøre intetsigende og fordummende ting for å tjene penger, kontra det å gjøre det som er den egentlige jobben min, nemlig å skrive bøker. En venn kommenterte denne statusen med noe slikt som: «For en forfatter er det vel som å bli skutt i foten.» Vennen som skrev dette tilsvaret måtte tenke seg lenge og vel om før det ble postet. Er det greit å skrive dette? Er det for tidlig? Vil det noen gang bli slik at man kan skrive sånt uten å tenke seg om?

Ting er annerledes der ute i den frie veven. Stedet der man kan poste nøyaktig hva man vil, når man vil og hvor ofte man vil, uten at man blir stoppet. Gjerne uten å tenke seg om, og i alle fall uten å ta hensyn, uten å filtrere det i  det minste gjennom refleksjonen. Er dette greit? Kan jeg skrive dette? Hvilke konsekvenser kan det få?

I dag har statsviter Øystein Hetland et debattinnlegg i Dagbladet (klikk her for å lese), som setter fingeren på noe essensielt. For ikke si eksistensielt.

I et tilsvar til Fjordmann – jeg regner med at alle kjenner til ham etter hvert (noen lenke dit får dere ikke her til bloggs) – prøver han å stille kritiske spørsmål og gjøre sammenligninger ut fra Fjordmans egen retorikk, hvor han bl. a.  sammenligner verden med Ringenes Herre-filmen og muslimer med orker.

Jeg har ikke tålmodighet til å kommentere det; ære være Hetland for at han gidder å gå i dybden, analysere, peke på inkonsekvenser og forlange redelige svar fra Fjordman. Han vet antagelig selv at han ikke kommer til å få det, at debatten styres av Fjordman selv, på premisser som umulig kan aksepteres av reflektert, intelligent og humant vesen.

Det er dessuten blitt prøvd utallige ganger. Lenge før 22/7, ble han konfrontert på sin egen blogg. Ryddig, uten ukvemsord, blott ved å påpeke direkte feil i «analyser» og logiske inkonsekvenser. Det som skjer med de som i rolige vendinger forsøker å få klare svar fra Fjordman, blir fullstendig ignorert. Det er de som krangler, mangler folkeskikk og som bruker versaler og banneord som blir besvart, gjerne med samme aggressivitet, retorikk og temperatur. Derfor tror jeg ikke, dessverre, at Hetland får svaret han søker. Jeg mistenker Hetland for allerede å vite det. Likevel tar han seg tid til å debattere seriøst med mannen som hyler og skriker om knebling av ytringsfriheten. Det er uhyre viktig. Folk må forstå at man kan kritisere en ideologi uten at det skal kastes om seg med retorikk om knebling av ytringsfrihet. Jeg tror i bunn og grunn de fleste har glemt hva det egentlig betyr.

Denne debatten har så mange forgreininger; til politikk, til offer-rollen, til debattklima, til ytringsfrihet, til høyreekstremisme, til muslimhat, til terror. En intrikat vev, hvor det å ta tak i én ting noen ganger synes umulig.

Jeg vil konsentrere meg om høyreekstremisme og politikk.

La meg først rydde av veien stempelet som handler om å gi «skylden» til Fremskrittspartiet for terrorhandlingene. Alle forstår at FrP ikke har noen skyld i det som skjedde.

Det som forundrer meg, dog, er at Siv Jensen blånekter for at (i den ytterste enden av skalaen) høyreekstremisme og muslimhat fører til økt tilslutning til det partiet som tar til orde for en knallhard flyktning- og asylpolitikk. I andre enden av skalaen finner man velgere som vil ha mest mulig og betale minst mulig for det. (Firefelts motorveier, ingen bompenger.) Jeg tror at Siv Jensen ville fått mye mer respekt ute i verden om hun hadde våget å ta den debatten, sammen med andre, sentrale politikere. En slags offentlig diskusjon om hvordan hun skal kunne fortsette med kjernepolitikken sin, samtidig som hun med all mulig tydelighet tar avstand fra ekstremismer i forskjellige pakninger. Antagelig ville det ført hennes fall som partileder, og hvem skal da opp på den plassen? Tybring-Gjedde? Fra vondt til verre. Det ville kanskje også ført til Fremskrittspartiets selvutradering, så på en måte kan jeg forstå at hun ikke tør. Men det gjør det ikke mer spiselig. Til syvende og sist handler dette om hvilke mennesker vi vil være.

Denne debatten må tas. Alle på utsiden av Frps sfære ser dette helt tydelig og glassklart. Ekstremister tiltrekkes av det partiet som samsvarer med deres egne, ekstreme holdninger. Holdningene gis legitimitet fordi Fremskrittspartiet, som er landets nest største parti, er valgt gjennom demokratiske prosesser.

Hva så med fremveksten av høyreekstremismen i Europa? Det samme skjer nemlig ute i verden; politiske partier med knallhard motstand mot integrering, får økt tilslutning og drøssevis av velgere med ekstreme holdninger. I dag er det ekstremt å mene at vi ikke skal innlemme andre kulturer i vår egen.

Vi ser at for eksempel Spania, som har hatt en meget liberal innvandringspolitikk, delvis gjennom økonomisk vekst og byggeboom, nå sitter ribbet tilbake, og at rasistiske holdninger og rasistisk motivert vold bare øker. Det er et land i krise. De gamle østblokklandene har ristet av seg kommunismen og opplever en oppblomstring av ny-nazisme av andre grunner enn økonomisk og sosial nød.

Men så: Norden opplever fremvekst av ekstremisme og fremmedhat til tross for økonomisk vekst og velstand. Hva handler det om? Her er alt fint, jeg har masse, men jeg vil ikke dele med noen, særlig ikke dem som kommer langveisfra og ikke fortjener det?

Jeg vet ikke.

Jeg vet bare at hatideologi er i stand til å ta et helt folk mye, mye raskere enn integrering og toleranse. Det tar tid å bygge opp nye samfunn, og bygge ned hat og intoleranse. Å få mennesker med seg i en hatideologi, derimot, går mye raskere. Det er umulig å ikke trekke paralleller til nazismen i Tyskland før og under annen verdenskrig. (Jeg skrev det, og velger å la det ligger der og koke.)

De fleste tror den økonomiske og sosiale krisen i Europa handler om de der ute, at det ikke angår oss. Det kan den komme til å gjøre. Fortere enn vi aner. Og hvis grunnlaget for hatideologi allerede ligger og ulmer, hva skjer om landet, økonomien, hele folket vårt opplever en dyp krise?

Jeg er redd, jeg innrømmer det. Jeg er redd for at fremveksten av hatideologi og muslimhets skal bre om seg. Jeg er redd for at jeg skal være borger i et land regjert av et parti som har krystallklare, fremmedfiendtlige holdninger.

I ytterste konsekvens er jeg livredd for fallitt. Og for at folk om 40-50 år skal se tilbake på Norge i 2011, lese et visst manifest, og si: «Han fikk rett.»

Jeg håper at Siv Jensen og Fremskrittspartiet snart våger å ta debatten de er allergiske mot, uten å falle i offer-rollen, uten å beskylde andre for å være ofre.

En utopi.

For uten ideologien sin, er de ikke lenger et parti for de kreftene som ikke ønsker et flerkulturelt samfunn. De er som kjent sin egen lykkes smed.

The raise and fall of humanity i et nøtteskall.

Relax my ass!

Dette er egentlig en post jeg har hatt lyst til å skrive tidligere. Lenge. Ikke før nå har jeg gjort det, fordi jeg har tenkt at jeg skal gjøre det med en smule selvironi. Og egenprodusert tegning. (Nok en selvironisk og avslørende bevegelse, men tross alt en slags premiere.) Jeg er nemlig blitt frarådet det, av flere. Som en venninne sa det: «Du har ikke lov, du skal bare drite i å uttale deg om det.» Nærmere bestemt: Jeg har ikke lov til å snakke om kropp eller vekt fordi jeg selv er tynn. Rettelse: Jeg er ikke lenger tynn, nå er jeg bare slank. Og siden jeg har opparbeidet meg dissemage og – når jeg ikke trener, hvilket er altfor ofte – bingovinger, synes jeg at jeg har like lov som andre.

For en tid tilbake postet noen et bilde på Facebook. Det var bilde av en kjendis, jeg husker ikke lenger hvem det var, er ikke så god på kjendisnavn. Det er også uvesentlig. Poenget er at hun var av det tynne, veltrente slaget. Kledd i en kanskje litt for kort, ermeløs kjole, og kanskje litt vel stiltrehøye stiletter. Ikke for den røde løperen eller hva det var, men for å plukke opp noe hun øyensynlig hadde mistet. Å bøye seg med et slikt antrekk med stil og grace er bortimot umulig. Det så ikke så ille ut, før jeg leste teksten vedkommende hadde skrevet under bildet: «Hvordan kan noen være glad i noe sånt som dette?» Det ble siktet til en tynn kropp med definerte muskler. Men jeg mener, altså, i en sånn situasjon er det vel ikke mange som kommer heldig ut, bortsett fra kanskje Angelina Jolie. (Jeg kan kjendisnavn, juhu!) Det ble altså henvist til tynnhetsfaktoren.

Jeg følte meg jææævla truffet.

Om jeg klarer målsetningen om trening 3-4 ganger i uken, vil jeg i en tilsvarende situasjon, med tilsvarende belysning og tilsvarende paparazzier i hue og ræva, også se sånn ut. Dermed er det ingen som kan være glad i meg. Jeg ble fly forbanna, skulle til å skrive en sår, men fyndig kommentar, men ble altså frarådet det, fordi jeg ikke har rett til å uttale meg.

FUCK IT!

Jeg er ikke lenger så tynn som jeg var. Tynnheten var ikke selvvalgt; det ligger i genene. Pappaen min var syltynn, vi satte til livs litervis av velsukret kaffelatte (for nordmenn en trend, for en italiener frokost), bøttevis med gnocchi, pasta, iskrem og kaker, og det syntes aldri på oss. Sånn var vi bare skrudd sammen. Men for noen år siden havnet jeg i en ekkel bilulykke som lenket meg til liggende i månedsvis. Her ble jeg foret med alskens godbiter uten å løfte verken armer eller bein. Og endelig – endelig! – lyktes jeg i å legge på meg.

Det betyr at tiden er over der fremmede mennesker tillater seg å legge hånden forståelsesfullt på armen min og spørre om jeg trenger noen å snakke med om spiseforstyrrelsene mine. Jeg kødder ikke. The nerve!

Vi er født som vi er. Folk skal bare drite i å kommentere andre kropper, uansett hvordan de ser ut. Og mistenker man spiseforstyrrelser, finnes det mer diskrete og medmenneskelige måter å finne ut av det på. For jeg vet at det er et stort problem der ute. Men det er ikke det denne posten handler om.

Jeg er ikke bitter, sår eller sinna. Og det skal jeg bevise nå. Jeg har akkurat opplevd noe problematisk med det å være tynn.

Jeg befinner meg for tiden på et SPA for å hente meg inn etter et arbeidsrikt år, for å si det mildt. Nå skal jeg i prosess med å ferdigstille to bøker som kommer til høsten (hvis jeg er flink). Jeg klarte rett og slett ikke å motstå fristelsen til å ta en kroppsbehandling kalt «Relax.»

Relax my ass.

Greit nok med kroppspeeling og massasje. Relax i massevis. Hva hjelper vel det når du blirkastet i en monstertub  med massasjedyser. Archimedes skulle hatt en liten appendiks til den loven sin, det er helt sikkert. For det var relaxing i nøyaktig ti sekunder. Så startet en tyve minutters kamp for overlevelse. Jeg snakker om liv og død, her. Det var en sånn kraft i de dysene som liksom skulle massere slitne, trette forfattermuskler, at jeg hadde mitt fulle hyre med å unngå å bli kastet tvers gjennom rommet og på trynet gjennom veggene. Jeg er uhyre takknemlig for håndtakene som var montert på sidene av tuben. Og like takknemlig for at jeg ikke er kjendis som ble fotografert underifra. Det ville rittet krevde alt jeg hadde av muskler, som antagelig flexet ganske kraftig gjennom bingovingene.

Jeg skulle ønske jeg hadde skillsene til Tegnehanne, men det får klare seg med dette klossete forsøket. Jeg tror jeg har klart å formidle det viktigste.

 

Hvordan menn nærmer seg kvinner?

Etter at Torgrim Eggens utmerkede, viktige og – etter min mening – nedtonede kronikk i VG, Menn som hater kvinner, har debatten skutt fart. Det er en viktig debatt av mange grunner.

For det første er det ekstremt viktig at man setter ord på problemet. At man ikke underslår noe. Og at vi slutter å snakke om kvinnen som offer. Selv om det er det hun er.

For det andre er det av vesentlig betydning at «folk» faktisk får ta del i det som foregår, når samfunnsdebattanter først ytrer seg, og siden for alltid holder munn.

For det tredje er dette et eklatant eksempel på hva DLD (Datalagringsdirektivet) faktisk kan, bør og skal brukes til.

Hilde Sandvik skriver en oppfølgingskommentar i dagens BT som er vel verdt å få med seg. Der snakker hun om skamtalen.

Slik starter hennes kommentar:

«Mann (viktig samfunnsdebattant): hei
Kvinne (yngre kommentator): Hei!
Mann: er du kåt
Kvinne: Burde eg vere det, meiner du?
Mann: ja, sjølvsagt, ser for meg fitta di som streng og smal
Kvinne: Eg må mest spørje: Er dette vanleg måte for deg å kontakte kvinner på?
Mann: Nei, kva vil du da? Eg vil jo gifte meg med deg
Kvinne: Kva eg vil?
Mann: du treng ein mann. Du er smal og trang. Så lenge du er trang.»

Vissheten om at det er mange – mange – kvinner som kjenner seg igjen i denne samtalen gjør meg uvel. Det snakkes om raseri. Vulgaritet. Sjikanering. Trusler. Sandvik snakker om skam. Jeg har fortsatt til gode å høre noen snakke om skamraseriet.

Jeg har ikke fått utallige slibrige tilbakemeldinger på nett eller i mails form, men noen har det jo blitt. Det jeg kjenner mest på er nettopp skamraseriet.

Jeg skammer meg over å bli tiltalt på en seksuell-sjikanøs måte. Jeg skammer meg over å sende ut signaler som får en mann til å tro at det er helt i orden å tiltale meg på den måten. Selv om vi her snakker om internett (og Datalagringsdirektivet som skal hjelpe oss å naile slike menn), er det likevel ikke nytt.

La meg dele et par episoder fra min tid som ung voksen.

Hendelse 1:

Jeg går gjennom relativt tomme gater; det er varmt, folk er til lunsj. Det er butikker langs hele den ene siden, gaten er relativt trang. Det kommer en bil bak meg. Stopper. En mann lener seg over og ruller ned vinduet. Får min oppmerksomhet. Det er sikkert bare en som skal spørre etter veien. Jeg bøyer med ned, med et hyggelig smil, for å hjelpe stakkaren. Som sitter og onanerer mens han smiler  (sleskt) til meg.

Hendelse 2:

Jeg sitter på toget. Møter blikket litt for ofte til en mann som sitter på motsatt sete. Til slutt stirrer jeg bare ut vinduet. Unngå øyekontakt. Mannen går av på samme stasjon som meg. Jeg legger merke til det, men ikke noe mer. Går i egne tanker. Så pikker noen meg på ryggen. Det er han. Først sier han at jeg har så pene sko. (Det har jeg. Jeg har alltid pene, høyhælte sko.) Jeg takker distansert, synes allerede det er ubehagelig. Skal til å gå videre. Mannen holder meg igjen. Spør om han kan få den ene skoen, så han kan runke i den.

Først kommer skammen over at jeg utstråler noe så usselt, så bitte, lite, at han umiddelbart føler at han kan tillate seg dette. Hvor er den autoriteten jeg ønsker meg, den som får folk – menn og kvinner – til bare å respektere meg? Skammen slår meg til bakken. Og den er det vanskelig å reise seg fra.

Så kommer raseriet. Sinnet over at noen faktisk tillater seg dette. Med meg. Jeg har ikke bedt om å høre om menns runkefantasier. Enda mindre har jeg bedt om å få se en fremmed mann, rød og svett, runke som han hadde fanden i hælene. Det er bare ekkelt. Jeg føler meg invadert i det mest intime. Helt inn der skammen sitter.

I løpet av disse brøkdels-sekundene rammes jeg altså både av skam og raseri. Så tar noe annet over. Mitt eget ønske om å komme ovenpå situasjonen. Ikke la noen se verken skammen eller raseriet. Og jeg sier et eller annet. Til mannen i bilen sa jeg at jeg ikke syntes den korte, stutte, røde pikken var noe han med stolthet burde vise frem til fremmede. Til skofetisjisten sa jeg ingenting. Jeg bare langet ut en kvinnelig, ussel – men smellende – ørefik og løp som et helvete. Sikker på at han kom etter for å drepe meg.

Det skjedde åpenbart ikke.

Skamraseriet gjør at jeg ikke forteller noen hva som har skjedd. Ikke før jeg har lagt det så langt bak seg at både skammen og raseriet har lagt seg.

Jeg vet ikke hvor mange som har opplevd slike ting, men jeg er sikker på at det er ganske mange. Og dette helt uten provokasjon. Med mindre det er provoserende bare å være kvinne. I høyhælte sko.

Når kvinner så begynner å delta i samfunnsdebatten, viser dette mønsteret seg mye tydeligere. Heidi Sveen tillot seg i et blogginnlegg å problematisere mannens (horekundens) seksualitet i innlegget Horekunders syn på sex og kvinner. Det førte til en storm av seksuelle trusler og slibrigheter.

Jeg ser av debatten i sosiale fora i dag at svaret i begynnelsen av Hilde Sandviks innlegg, «Burde jeg?» blir møtt med: «Hvorfor sa du ikke bare NEI? Det ville drept tilnærmelsen.»

Det er ikke sånn det funker. Når perpleksiteten kicker inn, blir avløst av skam, dernest raseri, ønsker man å komme på offensiven. Og da detter det ut et eller annet som får en til å føle seg litt bedre. Litt mindre offer. Og på sikt: kanskje litt mindre skamfull, litt mindre rasende.

Så hva snakker vi om her? Enkle, vulgære hersketeknikker? Menns seksualitet? Uintelligente menn? Menn som føler de ikke blir hørt? Menns offer for sin egen primitive kjønnsdrift? Mannens underlegenhet i møte med mer intelligente kvinner?

Omkostningene ved å være drittsekk, møkkamann og mannsjåvinist uten kontroll på nett er for lave. Om det hadde kostet 25.000 kroner i forenklet forelegg å gå over streken, tror jeg mange ville ha betakket seg. Jeg sier tror.

Som fortjent?

 

Herregud, for en dag.

 

At det regner som jeg aldri kan huske at det har gjort på Østlandet, drukner (heh) i det som følger.

 

Jeg startet med høy sigarføring; skulle rekke et fly og inkalkulerte mandagskø cirka fra Mortensrud. Vel, den startet allerede ved Tusenfryd. Needless to say at jeg satt på nåler – saktegående, om du skjønner hva jeg mener – i halvannen time. Så var det å guffe på, i øsepøse vannplaningsvær. Med halvveis hjerteinfarkt rundet jeg den siste svingen mot parkeringshuset, vippet opp kortet samtidig som jeg trykket på vindusknappen; effektiv som faen.

 

Som regel er det slik at når man dytter inn kortet, går bommen opp. Så skjedde ikke. Selvfølgelig; det var en sånn dag. Jeg stakk inn kortet igjen, håpefullt, men forgjeves. Skulle til å stikke det inn en tredje gang, da Armageddon kaster seg ut av bilen bak. Jeg aner bare en skygge som vokser i dødvinkelen, før en stemme begynner å skrike og to svære mannsnever begynner å hytte seg inn i bilen. På en veldig truende måte. Jeg må jo for faen skjønne at det ikke går, jeg må jo til helvete, min fitte, trekke lapp. Jeg vil ikke ha lapp. Det er forSEINT, skjønner du vel, FITTE! Never inn vinduet igjen, parkeringslapp slengt – i den grad man kan slenge et pappstykke – i ansiktet. Jeg i sjokk. Og ikke så rent lite ydmyket. Jævla faen; om du leser dette, ditt møkkatryne, så vennligst se på innlegget under som dedisert til deg. Du skulle hatt juling. Og hadde jeg vært mann, ville du aldri våget. Feiging.

 

Sånn.

 

Jeg fant parkering, men god tid hadde jeg ikke med usle førti minutter til flyet gikk. Veldig ukomfortabelt. Jeg liker å ha god tid. Ta en kaffe. Rusle rundt på Tanum og lukte og kjøpe bøker. Und so weiter. Glehem det! Her snakker vi kø foran sjekk-inn, kø til bagasjedropp, kø til sikkerhetskontroll. Jeg må ha vært så lilla i trynet og sett så mange ganger på klokken at det var tydelig at jeg var i ferd med å miste flyet mitt, at sikkerhetsduden sluset meg gjennom foran de andre. Snille mannen. Jeg beinfløy til gaten, bare for å få vite at flyet var minst fem timer forsinket. Nemlig, fem timer. Er det en sånn dag, så er det en sånn dag. Liksom.

 

Tekniske problemer.

 

Nå har det seg slik at jeg ser lyst på alle slags latterlige sikkerhetstiltak, jeg hisser meg aldri opp, for alt er gjort for at jeg skal slippe å oppleve grusomme ting i luften. Så at man setter flyet på bakken av sikkerhetsgreier, er helt i orden. Men altså. Fem timer. Jeg med avtale i Byarkivet i Bergen. Klapp på skulderen og 15 Euro til frokost. Etter en sånn start, var det vel ikke noe å overraskes over. Mens noen hisset seg opp og skjelte ut stakkaren som forsøkte å gjøre så godt han kunne, trakk jeg på skuldrene og gikk og kjøpte meg en kaffe og en tiendedels bolle – du får ikke mer for 15 Euro på Gardermoen – og sa til meg selv at nå fikk jeg brukt litt penger på bøker likevel.

 

Også dette gikk i vasken.

 

For plutselig var det blitt prekevert et fly likevel. Alle måtte forte seg til gaten, flyet skulle gå om kort tid. Jeg fornøyd, andre ganske stressede, med 15 Euro-pizzastykker mellom tennene.

 

So far so good.

 

Bortsett fra at på slike dager varer det ikke veldig lenge.

 

Når flyvertinnen sier boarding completed, etterfølges det som regel av taxing, letting og stø kurs mot destinasjon.

 

Nemlig. Not today.

 

Damen kommer med telledingsen sin. Tilbake. Enda en gang, nå lett rød i kinnene. En fjerde gang, nå merkbart stresset. Så: Hektisk aktivitet der fremme. Deretter stemmen til flyvertinnen igjen som sier at det finnes en passasjer for mye om bord.

 

En passasjer for mye.

 

Bombemann?

 

Nervøse blikk bakover.

 

Beskjeden blir gjentatt, nå etterfulgt av noe som skal bli en selsom opplevelse.

 

De har nemlig en navneliste. Og nå skal det være opprop. Alle som blir ropt opp, skal rekke hånden i været.

 

Seriøst? Skal 120 passasjerer ropes opp og tilkjennegi sin tilstedeværelse ved håndsopprekking? Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal reagere, men rekker lydig opp hånden i det jeg er en av de første som ropes opp. Sånn er det å hete noe på C. Jeg føler meg utrolig dust der jeg rekker opp hånden og trekker den skyndsomt til meg når det registreres. Flere blir ropt opp, alle reagerer på det absurde i situasjonen med fårete blikk og nedslåtte øyne.

 

Flyvertinnen gir opp før vi er kommet til F.

 

Det hviskes og tiskes noen sekunder. Flyet begynner å taxe, flyvertinnene får beskjed om å spenne seg fast for take-off.

 

Har jeg drømt alt sammen? Hva skjedde? Min teori er at kapteinen så den absurde scenen ute i kabinen og ba flyvertinnene om å gi faen. Ikke vet jeg. Med en passasjer for mye satte vi avsted.

 

Selvfølgelig var det turbulens. Selvfølgelig var det ikke noe kaffe å få (evt. få kjøpt), og dassen selvsagt stengt pga. turbulensen. Glad jeg ikke måtte på do midt i alt sammen. Det utrolig var at det tilsammen var snakk om bare 40 minutter forsinkelse. Jeg tror ikke noen ga tilbake de 15 Euroene de fikk.

 

I butikken noen timer senere:

 

Gammel mann trenger seg forbi meg i kassakøen. I lys av dagens opplevelser lar jeg det fare, uten en spydig kommentar. Skjelvende hender over fillete lommebok. Som faller på gulvet. Jeg bøyer meg ned for å plukke den opp for ham; det tar tid å sette ryggraden på nederste hakk for å få til øvelsen hente-lommebok-fra-vått-gulv. Bemerkelsesverdig raskt bøyer han seg likevel ned- foran meg, enda så ung jeg er - med spissen på paraplyen stående rett ut, så fort går det at han klarer å stikke ut øyet mitt.

 

Så da fikk jeg juling til slutt likevel.

 

Når noen spør meg om bandasjen sier jeg bare at jeg fikk juling på Gardermoen. Da sverger alle hevn over the bastard, og den gamle mannen koker Findus-torsken sin, uvitende om alt sammen. Signe ham.

Jeg hater deg ikke, men …

Fra jeg var liten pike har jeg vært forsiktig med ordene elsker og hater. Etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg egentlig utfaset hat-ordet, og brukt desto mer tid på elsk-ordet.

Så til deg som føkker (ikke i bokstavelig forstand) med det mest dyrebare i livet mitt, jeg dediserer herved Timbuktus «Resten av ditt liv» til deg. Legg spesielt merke til det som sies på slutten.

Jag hoppas du,
Aldrig någonsin igen kan komma ihåg en pin-kod, asså aldrig, även när du får en ny.
Och må din klocka alltid gå tjugo minuter för sakta så att du alltid kommer för sent
Och må köttätande myror äta upp dina ögonlock så att du alltid är trött
Och även när du är pigg så ser du väldigt väldigt väldigt trött ut..
Och må dina hårddiskar för evigt alltid krascha

Enjoy.

Man føler behov for å gjøre noe

En Facebookvenn spurte hva for eksempel forfattere kan bidra med i disse grufulle dagene. Jeg hadde ikke noe svar da. Og jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal svare. For hva skal jeg kunne skrive som ikke allerede har vært skrevet? Og hvordan skal det kunne bidra til noe som helst?

Sannheten er at alt bidrar. Vi trenger hverandre på alle måter. Om ingen leser det jeg skriver, har det likevel vært viktig for meg å skrive det. Det teller. Og om noen leser og finner noe gjenkjennelig eller trøstende i det, da teller det også.

Man føler behov for å gjøre noe. Hjelpe til. Vi som ikke er direkte rammet er rammet likevel.

Siste dagers hendelser har gjort noe med oss. Dette grufulle har ført til at Norge og landets innbyggere har vist sitt sanne ansikt: Hele Norge, by og land, står sammen. Når krisen er et faktum, er vi et samlet folk. En hånd strekkes ut mot en annen som strekkes mot en tredje som strekkes ut mot en fjerde; en ektefølt og dypt rørende bevegelse som bølger over hele nasjonen.

Vi som ikke har mistet våre nærmeste, har liten mulighet til å vite hva de pårørende går gjennom. Men vi kan forestille oss, vi kan forstå. Hjertene våre blør. Og vi vil så gjerne bidra. Så vi gjør det vi kan; tilsynelatende patetiske, små og bagatellmessige ting, men som likevel blir viktige i den store sammenhengen: vi tenner lys, legger ned blomster, flagger på halv stang, legger et norsk flagg ellet et stearinlys over profilbildet vårt på Facebook.

Jeg leste en kommentar som handlet om at terroristen ville ha oppmerksomhet om nasjonalismen, og nå har han fått det ved at «alle» lar seg avbilde med det norske flagg på Facebook og Twitter. De som ikke forstår hva det norske flagg handler om i disse dager er heldigvis i mindretall. Men jeg skal fortelle det likevel: Det handler å bearbeide et voldsomt traume. Vi trenger alle å heles. Men det handler like mye om samhold. Om medmenneskelighet. Om små måter nasjonen forsøker å vise medlidenhet, styrke og nestekjærlighet.

Vi er et sterkt traumatisert folk akkurat nå. Det at vi får gjøre små bevegelser for å føle oss nyttige, er viktig. Det å snakke, se på nyheter, utveksle meldinger på Twitter, er en måte å overleve og bearbeide på en og samme tid. For i fremtiden, som ikke er langt unna, har vi en ekstremt viktige oppgave: Vi skal være med og ta imot de mange hundre ungdommene fra Utøya og de overlevende fra bomben i Oslo, som er traumatisert for livet. Det er også vi som aldri skal glemme, som skal hjelpe og støtte  disse menneskene tilbake til livet. Det kommer til å ta tid.

Derfor er vi nødt til å hente styrken der, i de små tingene som gjør oss til en del av traumet. Og vi må gjøre det sammen. På ordentlig.

På samme måte som terroristen har stjålet mye av «sitt» manifest fra en annen terrorist (jeg ønsker ikke nevne navn eller få treff på bloggen min av den type søk), skal jeg stjele noe fra en over 40 år gammel bok skrevet av James Lovelock.

«Fordi vi er stammedyr, vil ikke stammen handle unisont før den ser at den står overfor en virkelig, overhengende fare. Dette har ennå ikke skjedd. Derfor går vi videre som enkeltpersoner, hver for oss.»

 22/7-2011 er allerede skrevet med blod inn i historien vår. Vi er ikke lenger enkeltpersoner, men et forent folk. Midt i alt det horrible, grusomme, uforståelige og pinefulle er gjør det at vi ikke er enkeltpersoner i dette noe positivt med oss. Det er en slags trøst i det.

Tanker mens jeg venter

Så er store deler av jobben gjort. Boken er ferdigskrevet, korrekturlest flere ganger. Satt, flere ganger frem og tilbake. Omslag ferdig. Illustrasjon plassert på riktige steder. I det hele tatt. Ferdig. For n’te gang, her er den:

 

Da skal vi over i fase to.

Lansering. Salg. Markedsføring.

Én ting er at segmentet romaner for ungdom merkelig nok ikke er gjenstand for veldig stor interesse i media. Og at ungdom presumptivt ikke leser så mye bøker, og av de som leser er storparten jenter. Men hva betyr egentlig det? At jeg har skrevet en roman som ganske sikkert ikke blir lest? Er ikke det å undervurdere ungdom?  Og hva er det egentlig ungdom liker å lese, når de først kaster seg over bøker?

Den handler ikke om vampyrer. Ikke om hester. Ikke om kjærlighet og heller ikke om sex. Det finnes ikke en eneste zombie. Men et skrømt eller to, og en trollalv, har jeg måttet ta med meg i teksten. Blot er også med, med og uten blod.

Dødsreisen handler om ei jente som opplever noe større enn seg selv. Som blir trukket inn i et spill hun vært bestemt til å være en del av fra før hun ble født. Det betyr ikke at hun ikke gjør små opprør, prøver så godt hun kan å velge riktig. Skjønt det er vanskelig for henne å se klart hva som er riktig og galt. Det kan høres kjedelig ut. Men handlingen er godt plassert i norrøn mytologi. Det betyr at vi møter Odin, Åsgårdsreia – skrømtene som sprer frykt julekvelden – Hel, Dødshesten og mye annet.

Jeg har dog tatt meg friheter. I denne historien møter vi min Odin. Min Hel. Mitt Dødsrike. Jeg har diktet inn nye figurer, og gitt de eksisterende karakteristika som kanskje ikke eksperter i norrøn mytologi vil like så godt. Jeg har brukt mytologien på min måte, slik den for denne historien er i mitt hode. Uhemmet og fryktløst har jeg gått løs på dette materialet og brukt det etter eget forgodtbefinnende. Og hele tiden har jeg tenkt at det er spennende stoff. For ungdom.

Vel, nå er tiden kommet. Til å få dommen. Jeg kan skrive under på dette: Aldri har jeg gruet meg slik til å lansere en bok. Aldri har frykten for fallet vært større. Å skrive for ungdom, dette publikummet som antagelig er mer kresen enn jeg kan forestille meg, er i ferd med å gi meg hjerteflimmer.

Så vi får se. Hva dommen blir. For jeg synes ikke boken er smal, når alt kommer til alt. Jeg tar leserne mine på alvor og gir dem litt mer enn det de spør om. Om det er en god strategi vil snart vise seg. Jeg ser frem til å møte alle dere ungdommer jeg skal møte med denne teksten. For jeg kommer til å møte en del av dere, det vet jeg allerede. Med hjertet i hånden og tusen tanker.

Vi ses i løpet av høsten.

Mot vulgærpropaganden

En forfatter skal helst sitte i ro og skrive, ikke gjøre alt det andre. Slik lærer man seg å ignorere den evige strømmen av underlige, provoserende diskusjoner om litteratur og penger som flyter forbi. Man hører det nesten ikke lenger når forfattere blir beskyldt for å skrive om feil emner, eller når noen sier det er ingen menneskerett å være forfatter. For hva skal man si til sånt?

Men noen ganger, som nå, ser jeg meg nødt til å realitetsorientere en ivrig debattant.

Ordene som ikke bare fløt forbi var følgende: «Er det en yrkesgruppe som virkelig har greid å kjøre sugerøret sitt dypt ned i lommebøkene på folk flest, er det kunstnerne.» (Til rungende applaus.) Den som snakket var FpU-politikeren Julia Brännström, på FrPs landsmøte forrige helg. Tema: Stipendordningene for norske kunstnere.

Fremskrittspartiet henvender seg etter sigende til folk flest. Folk flest er mennesker som lever «normale» liv, har arbeid, får lønn, har lite studielån og høyt boliglån. Og et vanlig menneske som lever et vanlig liv trenger ikke kunnskap om hvordan kunstnerstipendene fordeles, hvordan kunstnere lever, hva som er gjennomsnitts årslønn eller hva forfattere gjør for å overleve. Men med propagandamaskineriet til Frp, tror etter hvert folk flest at kunstnere lever fett på statens regning. Dette må tilbakevises, en gang for alle.

Når man uttaler seg, er det greit å vite hva man snakker om. Så velbekomme, Julia Brännström, her er informasjonen du trenger.

Norske kunstnere forholder seg til et komplisert stykke relativ fattigdom, så for enkelhets skyld vil jeg bruke min egen gruppe, de skjønnlitterære forfatterne, som eksempel.

Først: Hva er det man gjør når man kaller seg skjønnlitterær forfatter? Jo: Man skriver og får publisert skjønnlitterære tekster. Romaner, noveller, dikt. Det er ikke uvanlig å bruke et par-tre år å skrive en god nok tekst.

Så, tallene:

I dag er det omtrent 1300 (drøyt) virksomme, skjønnlitterære forfattere i Norge.

Det utdeles arbeidsstipend til skjønnlitterære forfattere én gang i året. Disse blir tildelt for 1, 2, 3 eller 5 år om gangen. Tildelingen for 2011 viser at det ble tildelt seksogtyve – 26 – arbeidsstipend. Beløpet er kr. 190.000 pr. år.

Du får ikke lov å ta imot stipendet dersom du arbeider over 50% med noe annet enn å skrive. Likevel må man også jobbe. Ikke fordi man er usikker på hvor rik man blir av bøkene, men fordi man som forfatter vet dette: Å bli rik av å skrive bøker er som å vinne i lotto. Ville vi bli rike, ville vi definitivt ha valgt noe annet. Det er lov å håpe, det gjør de fleste av oss, men akkurat nå skal vi snakke om virkeligheten. Den ser omtrent slik ut:

Man skriver et par-tre år, og så er boka ferdig. Da får man et forskudd. Kanskje 80.000 kroner. Hvis man er heldig, selger den over disk i omtrent 800 eksemplarer. Er man ekstra heldig, blir man innkjøpt; innkjøpsordningen sørger for at de fleste skjønnlitterære titler blir innkjøpt til bibliotekene. Likevel blir noen bli alltid «nullet». Å bli «nullet» betyr at forlaget taper penger på boka, og de har gitt deg mer i forskudd enn du skulle hatt. En normaltselgende forfatter  tjener altså i snitt rundt 80.000 – 100.000 kr. pr. utgivelse.

Det var matten. Du kan få regne ut den årslønna selv, Julia Brännström. Legg gjerne til et års arbeidsstipend på 190 000 kroner det ene året, og se hva det blir om man skulle vinne i dét lotteriet.

Forfattermillionærer er visst ikke som andre millionærer?

Mangler noen nuller?

Det sier seg selv at det er umulig å leve av dette. I motsetning til andre kunstformer, hvor man blir engasjert med lønn i perioder, kan ikke forfattere gå til NAV, heller. Vi må tjene penger på andre ting. Selvfølgelig, alle må jobbe for føden. En forfatter har som regel to eller flere jobber. Man holder foredrag, har opplesninger, reiser til skoler eller festivaler for å lese opp, om man er så heldig; det er nemlig også et lotteri ikke alle er heldig å vinne i. Alt dette tar tid fra selve skrivingen. Og når man endelig skriver, tjener man ikke penger.

Forfattere som kun lever av sitt forfatterskap, har ingen pensjonsrettigheter. Ingen sykelønnsordning. Det er ikke rom i en trang forfatterøkonomi å kjøpe dyre forsikringer. Hvor mange andre arbeidstagere ville akseptert slike betingelser?

Når vi har kommet så langt, kan vi like godt repetere klassikeren: Det er ingen menneskerett å være forfatter.

Nei. Det er ingen menneskerett. Men noen av oss er det altså likevel. Og det rare er at det finnes det hundrevis av mennesker som hever respektable årslønner for å promotere og jobbe med litteratur. Ære være dem for det, jeg unner dem det, de fleste gjør en makeløs jobb. Men ingen sier til dem at en årslønn under 150 000 i året er sugerør i statskassa. At det ikke er en menneskerett å være bibliotekar, redaktør eller bokhandler.

Faktum er og blir at forfatteren sitter igjen som en råvareleverandør, og er den som får den minste delen av kaken.

Så hvis jeg ikke kan leve av det, er jeg virkelig så dum at jeg ikke sporenstreks finner meg noe annet å gjøre?

Kjære dere som tenker slik: Dere skal være glade for at noen faktisk er så sprø! Ja, vi har valgt det selv. Nei, det er ingen menneskerett. Og nei; det er ikke synd på oss. Men vi leverer noe til samfunnet. På mange plan. Derfor blir det meningsløst å være vitne til vulgærpropagandaen vi ser og hører rundt oss hver eneste dag. Det er bare trist å høre sugerør-sangen når 26 forfattere mottar stipend. Vi så lei av å måtte forsvare det vi driver med. Vi har bøttevis med papirkuler, men sugerør er det dårlig med.

Hvert eneste år reiser tusenvis av nordmenn til Italia for å beundre Michelangelos kunst i det sixtinske kapell. En kunstner som ikke ville hatt muligheter til å utvikle sin kunst var det ikke for Medici-familien, som forstod at kunsten ikke handler om penger, men hva den tilfører samfunnet.

Som i all annen virksomhet er ikke en forfatter utlært idet det første verket publiseres. Det tar om lag ti år å bygge et forfatterskap. Til å bli bedre, å utvikle språk og litterær stemme. Og et helt forfatterskap å stadig strekke seg for å bli enda bedre, bok for bok. Noen får stipend. Det har vi som nasjon råd til. Og det burde vi også ha generøst rom for. Kunsten er ikke nødvendigvis lettselgelig. Men vi trenger den.

Det var tallene, Julia  Brännström. Av og til får jeg bare nok av å se det norske folk bli feilinformert av vulgærpropaganda.

Drit lei.

Jeg kunne i stedet si noe om det litterære landskapet; altså markedet og hvordan det etterhvert styrer forfatteren bort fra litteraturen. Selv om det er en annen diskusjon, er landskapet så infløkt at det er mye som spiller inn for hvordan folk flest tenker om litteratur. Uten den grunnleggende kunnskapen – eller kjærligheten for litteratur – i bunnen. Da er det godt vi som har et brennende hett kjærlighetsforhold til litteraturen faktisk finnes. Bror Hagemann har skrevet denne kronikken som belyser litt hva som skjer med bøker etter de er ferdigskrevet.